Om kunsten
Katalogtekst — Mulighetenes landskap, av Lars Elton — Mars 2026
Hva er en strek? Hvordan foregår kunstnerisk arbeid? Har kunst noen mening? Spørsmålene er ikke nye, men de har kvernet i hodet mitt i flere måneder, bevisst og ubevisst. Kan Yngvill Myhres kunst gi svar?
Jeg må bare innrømme det: Yngvill Myhres tegninger har fascinert meg fra første gang jeg så dem. I skrivende stund er det mindre enn to år siden, og da var det kun som flimrende bilder, projisert på et lerret i et opplyst rom. Da jeg endelig fikk anledning til å se kunsten «i levende live» høsten 2025, i en utstilling på Galleri Hellviktangen på Nesodden (hvor hun bor), ble fascinasjonen bekreftet og forsterket.
Det er noe med Yngvill Myhres ustrukturerte nettverk av ulikefargede streker som fletter seg i hverandre uten mål og mening. Tegningene inviterer til å fabulere og knytte ting sammen, til å skape mønstre og strukturer der det ikke er noen, og til å glede seg over uventede fargekombinasjoner. Det kan være dypt tilfredsstillende å se på noe som tilsynelatende er oppstått som en følge av en lang rekke tilfeldigheter.
Erfaringen i galleriet bekreftet det jeg alltid har visst, at kunst på skjerm ikke kommer i nærheten av å se kunst i virkeligheten. Og når jeg først har sett tegningene hennes, er det lett å tro at det å sitte foran en datamaskin for å skrive om kunsten kunne blitt et antiklimaks. Men nei, når jeg først har møtt kunstverkene i et fysisk rom, kan jeg fremkalle minnene på en helt annen måte enn om jeg hadde sett kunstverkene på en skjerm for n’te gang. Minnene tar meg inn i et landskap der de fysiske kunstverkene åpner for en reise som næres av energien i strekene.
Og det er kanskje akkurat det Yngvill Myhres tegninger er? Et mulighetenes landskap som blir fremkalt gjennom dyp konsentrasjon, intuisjon og sanselig tilstedeværelse. I åpningstalen til utstillingen på Hellviktangen beskrev Yngvill Myhre arbeidsprosessen som en tilstedeværelse av ubevisste sanseåpenbaringer: «Jeg tegner for å komme i kontakt med noe jeg ikke vet, (...).» I talen beskrev hun en arbeidsprosess som trekker på «svære dype hav av kunnskap inni oss». Hun snakket om en kroppslig bevissthet, en tilstand der hun kjenner etter hva kroppen sanser.
Linjene i Yngvill Myhres tegninger har et komplekst og variert forhold til hverandre. Noen verk er tettpakket med varierende sammenfletting av linjene. Noen steder oppstår det mørke felt. Andre verk er lyse og luftige. Noen verk har strukturer som kan tolkes som landskap eller gater. Andre er rent nonfigurative med veldig åpne tolkningsmuligheter. Noen linjer brytes når de møter en annen linje. Andre linjer trekkes ubesværet over dem de møter. Variasjonene gir tegningene liv.
Det er også interessant at Yngvill Myhres kunst er så mye mer enn dette. Da tenker jeg ikke på at hun har laget vevnader av noen av de nye tegningene, men på tidligere kunstverk. Vender vi blikket mot 1990-tallet finner vi et veldig annerledes uttrykk. I begynnelsen av karrieren arbeidet Yngvill Myhre i det mørke med kull, blyant, penn, tusj og pastellkritt. Den store variasjonen i arbeidsredskaper til tross – resultatet var et konsistent uttrykk der hun fylte flatene med streker tett i tett. Resultatet var bilder med så stor intensitet at det glødet i mørket. Små nyanser og forsiktige variasjoner ble betydningsfulle. Motiver trådte frem fra mørket og bar med seg håp om mening.
Så hva er en strek? Hvis vi ser det tidlige 1990-tallets mørke tegninger og dagens strektegninger som ytterpunkter, er det fristende å se Yngvill Myhres nyere tegninger som frie tolkninger av ikke-eksisterende, mulige nettverk. Men Yngvill Myhre viser også at linjen kan være en manifestasjon av muligheter, en åpenbaring som avslører det som vanligvis ligger skjult dypt inne i vår kollektive bevissthet. Dette kan høres svulstig ut, men jeg opplever at det er en linje fra den estetiske opplevelsen til det ubevisste. I det kompliserte møtet mellom ulike streker kan vi kjenne igjen våre egne utfordringer med å navigere i møtet med andre mennesker og verden. Alt dette, og mer til, kan ligge i en strek. Tolkningsmulighetene er mange og individuelle.
Lars Elton (født 1957) er kritiker, forfatter, frilansjournalist og redaktør. Han er fast tilknyttet Dagsavisen som kunst- og arkitekturkritiker. Han har 40 års fartstid som kritiker fra aviser som VG, Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet. Han har utgitt flere bøker og skriver om kunst- og kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner. lars@elton.no
Dagbladet, 9. oktober 1990, Yngvill Myhre, tegninger, Fürst Sørensens Galleri, Oslo. Anmeldelse av Leena Mannila
«Med tegnerisk følsomhet»
31-årige Yngvill Myhre debuterer med frie tegninger. Her møter vi en ung kunstner som har opparbeidet en betydelig tegnerisk følsomhet
Som redskap bruker hun vekselvis blyant/kull, tusj/penn og pastellkritt. Formatene er monumentale, mellomstore og helt små.
Tegningene avdekker en sterk personlig realiseringstrang og evne til å peile seg fram til motivkrets som henger sammen og gir muligheter for en slik selvrealisering. Hennes generelle orientering går i retning av lyrisk-kosmisk symbolisme. Hennes framstillingsmåte spiller på allusjonsverdier og antydninger, samtidig som hun etterstreber å vekke umiddelbare stemninger.
Yngvill Myhres tegninger setter oss i en tilstand av verbal stillhet. De vekker assosiasjoner, men samtidig unndrar de seg alle tenkelige definisjoner. De åpenbarer seg i kraft av seg selv og bærer hele sin forklaring i seg selv.
Lyset
De er hemmelighetsfulle bilder med sterkt ønske om å gi seg selv til kjenne. Lyset er den store utfordringen. Dette gjelder især for de helt mørke bildene, hvor utfordringen ligger nettopp i det å hente fram lyset og dermed motivet.
Som regel lykkes hun. «Stråle», og «Vannblåseren» er eksempler på dette og på hennes aktive, djerve komposisjoner. «Min mor speiler seg …» og «Bak blomst»- det siste en scenisk oppbygd pastorale - hører inn under samme kategori.
I dem er lyset simpelthen et spørsmål om det tegneriske håndverket som er forbundet med slike fysiske faktorer som papirunderlagets tekstur og den flytende tusjens egenskaper. Bilder sm «Gap» og «Rød løper» blir noe uartikulerte i sammenlikning.
Bevegelse
Så er det motivene, tegnerens personlige forestillingsverden og symboler som hører hjemme i den.
Vi ser lyskjegler og sprutende fontener, symboler for himmelens kraft og for lysets flyktende tilstedeværelse i verden, livets kilde, materiens første form. Vi ser hvite vannliljer som symboliserer sollys og urvann, renhet og uskyld. Bevingede barn; fisk; blomsterkranser; fugler; blader av vannliljer som forvandles til åpne begre. Vi ser lyset og vannet i vertikal-horisontal bevegelse, motiver på vei inn og ut av billedflaten.
Alt peker i retning av en kvinnelig ikonografi og vitner om at tegneren bekjenner og praktiserer en kvinnelig estetikk, allmenngyldig og dypt personlig.
Yngvill Myhre gjør en løfterik debut: djerv, rik og disiplinert.
Katalogtekst av Leena Mannila separatutstilling i Oslo Kunstforening 2002
«Legemliggjort sanselighet, Yngvill Myhres nye tegninger»
Det mest iøyenfallende i tegneren Yngvill Myhres nyeste arbeider er karaktertrekk som bærer bud om en type besluttsomhet som tidligere ikke har vært toneangivende for kunstneren. Slike perspektiver kan spores opp ved å studere kunstnerens utvikling over et tiår. Noe avgjørende nytt er skjedd i hennes orientering i det uttrykksmessige.
Det er først og fremst i tematikken at det har skjedd en merkbar dreining. Her er det grunn til å fremheve at det er snakk og en dreining, da vi ikke er vitne til noe som kan kalles for et brudd. Mens Yngvill Myhres motivvalg tidligere var inspirert av naturen og hun etterstrebet de kosmiske krefters tilsynekomst i det formale repertoaret, er hennes tilnærming i dag langt mer konseptuell og abstrakt og ser ut til å ha basis i det metafysiske begrepet "kraft "i ordets videste betydning, noe som også innbefatter følelseslivet til menneskene.
Utviklingen virker følgeriktig. Den karakteristiske tvedeling mellom det sanselige og det legemlige som ser ut til å være beveggrunnen for Myhres inspirasjon, peker ut aksen som hennes tenksomhet kretser rundt. "Natur "og "kosmos "har fått vike plassen til fordel for "kropp/legeme "(det sanselige) og "kraft/energi "(det immaterielle). Et slikt bytte av ståsted for ens mentale væren i kunsten har en konsekvens ikke bare for det form- og komposisjonsmessige, men i Myhres tilfelle også for det materielle og rent tegneriske. Som særs klare eksponenter for dette hamskifte kan det pekes ut bilder som "Inntrengning ","Bad "og "Løfte ". Yngvill Myhre har oppnådd en ny djervhet som stadfester en betydelig modning som kunstner i de senere årene.
Yngvill Myhre har utvidet sitt sort-hvite repertoar av tegning med penn og tusj til å omfatte brede strøk med flytende voks, enten for å dekke den vite duken i møte med svart tusj eller i blanding med rødt pigment. De to store og fire mellomstore bildene er tegnet og malt på tynn polyesterduk, en serie småbilder er tegnet med bivoks og rødt pigment på håndlaget japansk morbærtrepapir. Det er ikke uten betydning at arbeidsprosessen på billedflaten går ut fra det mørke og til det lyse. Å bringe det dynamiske røde i samspill med det stabiliserende sorte i klart avgrensede former og dialektiske konstellasjoner enten mot vit bakgrunn eller mot tegnerisk strukturerte abstrakte former, dertil bruken av kontrasterende utbryterformer, skaper en egen spenst og dynamikk i de større bildene. Vekslingen mellom de sort-hvite bildene og de med rødt øyner totalopplevelsen av det tegneriske foredraget som helhet.
Yngvill Myhres orientering i kunsten viser med tydelighet hennes ståsted i det dualistiske, nå som i de tidligere årene. Stadig tydeligere står altså det sanselige i sentrum for oppmerksomheten, det er dèr kunstneren åpenbart mener å finne den allmenne menneskelige erfaring magasinert i, i vekselvirkning med den immaterielle energien som har sitt utspring i følelseslivet.